unødvendig bråk

Det er mye lyder rundt meg. Mye tasting på bråkete datamaskiner. Folk sukker og stønner, ruller på stolene. Er også mye snufsing, hosting og nysing. Tentamenstiden er nesten alltid synonym med høysesong for forkjølelse. I et rom hvor det liksom skal være total stillhet er det rart hvor mange lyder man kan høre om man hører godt etter. Mine medelever rasler med papirer, noen pakker sammen for å gå, andre drar i glidelåser, virkelig merkelig hvor mye støy det kan bli av smålyder.

Jeg prøver å finne noe å skrive. Ser meg rundt i rommet etter inspirasjon, men finner ingenting av interesse. Bakerst sitter tentamensvaktene og ser rett framfor seg. Jeg tenker at det å være tentamensvakt må være det kjedligste i verden. Bare passe på at en gjeng dumme elever ikke sniker seg til å logge seg på facebook.

Hendene mine føles tørre, så jeg smører dem med håndkrem. Tar noen tugger av den medbrakte tørre brødskiva pappa mente jeg kom til å trenge. Brødet smaker som om det har ligget i matboksen i 8 år, og osten oppå ikke mye bedre. Alt jeg har lyst til er å bli ferdig med dette så fort som overhodet mulig så jeg kan dra hjem å sove videre. Kanskje klarer jeg å fortsette på drømmen jeg drømte i natt, det ville vært fint.

Hodet er tungt, så jeg legger det i hendene mine. Jeg kan kjenne blodet som dunker rundt i kroppen om jeg sitter helt stille. Virkelig føle pulsen i hendene, i brystet og i hodet. Kroppen er i absolutt hvilepuls. Ikke rart, denne aktiviteten er ikke mye morsom. Sitte her i dette bedrøvelige klasserommet og liksom skulle ha nok inspirasjon til å skrive en god tekst. Makan. Jeg løfter hodet litt for å se hva de andre foretar seg. Mats sitter med hodet i hendene og øynene lukket på samme måte som meg. Julia stirrer ut av vinduet, ser på lyset. Det er ganske vakkert ute. For hver gang jeg ser ut av vinduet er det blitt lysere, enda så sakte tiden går.

Egentlig føles det som om alle sansene er enormt skjerpet. Jeg lar meg affisere og påvirke av alt jeg ser og hører, hadde det enda vært slik til vanlig også. Til vanlig, da det faktisk kunne hatt en praktisk funksjon. Ikke har jeg noe å se fram til denne dagen heller. Hjemme venter masse øving til konsert og etter det, et berg av lekser. De uendelige leksene som aldri forsvinner, enda så mye jeg jobber med dem.

Jeg er veldig ukonsentrert. Plutselig er jeg mer interessert i fargene på klasseromsveggene enn å få ferdig denne stilen så jeg kan komme meg hjem. Kristian bråker med matboksen sin. Han legger den ned i sekken igjen, det bråker det også. Så begynner han å skrive på den uendelig bråkete maskinen sin som egentlig høres mer ut som en hårføner enn en datamaskin.

Tentamen er kjedelig. Nå er jeg lei, jeg drar hjem.