jeg har veldig mye aggressjon inni meg. irriterer meg alt for lett over ting. er redd jeg kommer til å dø av magesår alt for tidlig, om ikke noe alvorlig skjer med samfunnet.

jeg så nettopp gjennom en del av vennelisten på facebook. det gikk da opp for meg hvor få av disse menneskene jeg faktisk liker. som jeg ser opp til og beundrer for måten de er på. som er vennene mine. kanskje jeg setter høye krav til andre mennesker. uansett hvor høye disse kravene er, er kravene jeg stiller til meg selv mye, mye høyere. jeg kommer nok aldri til å bli slik jeg vil bli.

de sier ingen er perfekte. jeg vet om noen veldig få mennesker jeg syns er i nærheten. om alle bare var som dem ville verden vært bedre. eller ville den egentlig det? vi trenger kanskje disse uintelligente, uinteressante, uorienterte, lite oppegående menneskene så dem som ikke tilhører denne gruppen som kan skilles ut.

en gruppe jeg irriterer meg særlig mye over er de som sier de liker musikk uten å ha peiling. de som sier de spiller feks gitar om de kan noen få riff. de som syns det eneste som skal til for å være musikalsk begavet er å ha 5000 sanger i itunes. folk sier de er interessert i musikk uten å kunne annet enn et par sangtekster. du er ikke MUSIKALSK om du kan navnene på bassistene i alle bandene fra 80-tallet. da lider du kanskje svakt av autisme eller bare er regelrett dum.

de er overalt. jeg skjærer tenner og forbanner dem. prøver å la det prelle av meg, men poff så dukker det opp flere, og ignoreringen lar seg ikke gjøre. hvertfall ikke når disse menneskene snakker til meg, spør meg dumme spørsmål og er i veien hele tiden.

takk og farvel. er du spesielt interessert, ta gjerne kontakt for flere ting som er å hoppe i saltstraumen av.

PS; har du lest alt dette er du antagelig ikke så dum at du fortjener å bli tatt livet av her og nå.