hjernekirurgi neste?

jeg sitter i sengen og hører på mozart. har vinduene vidåpne, så det blåser rett inn. føles dramatisk og deilig. jeg tenker. tenker på for en fantastisk mann han må ha vært. det føles som om musikken er skrevet etter min sinnsstemning her og nå. musikken er så smertefull og full av glede på samme tid, til forveksling lik livet mitt for tiden.

klokken er 01.28, skolen begynner klokken 08.10. jeg burde ha lagt meg for lenge siden, men jeg finner kveldene som den beste tiden på døgnet. huset er rolig, menneskene i huset er rolige. vi snakker sammen, hygger oss sammen. ingen krangler på kveldene. alle krangler foregår på morgenene og ettermiddagene. kveldene dras ut i det uendelige, timene til skolen begynner blir færre og færre og jeg innser til slutt at jeg er nødt til å legge meg. når jeg våkner er jeg like blå under øynene uansett hvor lenge jeg har sovet.

musikken flyter rundt i kroppen min like lett som pianoet spiller. den fyller meg. klarer nesten å jage ut tankene som svirrer fort rundt i hodet mitt, men ikke helt.
jeg tenker, jeg undrer. tenker på deg, du som ikke vil høre på meg. jeg sier det ikke går, men tror ikke helt på det selv. av og til føles det så rett. føles som alt er som det skal, og at det aldri kommer til å slå sprekker. så kommer mørket, og du er ikke like flott som du utgir deg for å være. særlig om nettene tviler jeg. ligger våken og tenker på deg. hvor flott du er, samtidig som du er sånn en idiot. det hjelper å tenke negative tanker om deg. men kanskje er det egentlig jeg som er idioten, jeg som lar dette tære på meg? hvis jeg ikke slutter snart kommer det til å bore seg så kraftig inn i hjernenbarken at det trengs noe sånt som en hjernekirurg til for å hjelpe meg.